Babyboble pensjonerer seg

I 2013 lå jeg i sofaen og tittet over kulemagen på kjæresten som satt på verandaen med en øl i solsteken og koste seg. Jeg orket ikke å gå ut, for da klagde den lille mageboeren så kraftig at det gikk på ribbeina løs. Ikke kunne jeg dra med meg vinflasken heller, for da tør jeg ikke tenke på hva slags rabalder jeg måtte håndtert. Så jeg ble liggende der da, og skule litt olmt på mannen som hadde ansvaret for denne kulen, men som allikevel kunne nyte sola med ølboksen ute i varmen.

Gravid uke 30+3

Det var da det skjedde! Babyboble-bloggen ble til. Det var mitt lille tilfluktssted, hvor jeg kunne lufte tankene. Det var stedet jeg kunne kjefte på hele verden for at noen påpekte at «jeg bare måtte ha tvillinger i magen», fordi jeg var så «utrolig mye større enn kona til onkelen til tremenningen til sjefen til niesen». Det var usedvanlig godt å få utløp for et par millioner tanker i stedefor å hudflette alle jeg hadde rundt meg til enhver tid.

Magebilde Uke 34+5

Så kom prinsessa da, 150 minutter før termin. Verden ble snudd på hodet, jeg fikk testet voksenbleier og skjønte brått og brutalt hvorfor ammeskjold var en kjekk ting å ha. Jeg måtte flere ganger gå skikkelig sakte til butikken, fordi hvert skritt jeg tok medførte værre melkespreng enn for 3 meter siden. Jeg hadde også æren av å få høre av han i kassa på Kiwi at jeg «lakk litt», da sikkert 1 liten melk hadde rent nedover genseren. Hvor er det sorte hullet jeg vil krype ned i når jeg trenger det liksom? Denne totale mangelen på kontroll over egen kropp delte jeg med mine få lesere på bloggen. Plutselig en dag var det litt flere lesere og en del av mine klage-på-verden-innlegg blir fremdeles hyppig lest, så kanskje jeg har kommet med noe matnyttig de siste 2 årene.

Alvidas Nyfødtbilder 3

Bloggen ble en fin dagbok jeg ser tilbake på for å huske når jeg sluttet å amme, når Alvida fikk sine første tenner og sammenhengen mellom de to. Bloggen har blitt med på en 2 års reise, selv om det bare skulle bli en liten hobby for å hindre hodet i å bli babygrøt i permisjonstiden. Men nå har andre hobbyer tatt opp mer og mer tid, og bloggen har lagt seg litt i dvale. Derfor vil denne bloggen stoppe med dette innlegget. Tror jeg. Regner jeg med. Kanskje…

DSC_2053

Tusen takk til deg! Ja, deg ja!

Jeg kjenner meg selv såpass at jeg vet denne skrivekløen vil komme tilbake, men da vil jeg nok heller gjesteblogge på kjærestens blogg, så dere kan gjerne følge familien vår på www.casasaetre.wordpress.com, så dukker jeg plutselig opp fra tid til annen. Tusen takk for at du har vært med meg på reisen. Jeg har fått utrolig mange flotte bloggvenner, og jeg vil aldri glemme dere!

Mange stoooore klemmer fra pensjonisten 🙂

Reklamer

Kan du si «Alvida»?

Du vet du er lettrørt når du nesten begynner å gråte av å høre ordet «mus». Ikke fordi jeg har så nasjonalromantiske assosiasjoner til dyret akkurat, men når Alvida sier det blir jeg mo i knærne og blank i øynene. Det er et av de nyeste ordene i Alvidas ordbok.

Jeg prøver å øve på ordene hun kan så ofte som mulig. Som regel er det på stellebordet vi tar oppramsing, og innimellom kaster jeg inn nye ord for å se om det blir sagt.
«Kan du si mamma?»
«Mamma»
«Kan du si pappa?»
«Pappa»
«Kan du si buss?»
«Biss»
«Kan du si Alvida»
«Ja!»
«Si Alvida da!»
«Ja!»

SONY DSC

De gangene hun ikke kan si ordene jeg kaster ut svarer hun alltid «ja». Klart hun kan si det liksom.

«Kan du si fugl?»
«Pip pip»
«Kan du si hund?»
«Vovvov»
«Kan du si mange?»
«Mangeeeee»
«Kan du si katt»
«Att»
«Kan du si onomatopoetikon?»
«Ja!»

SONY DSC

Det er visst ikke et ord i hele verden hun ikke kan si, så jeg får vel lov til å være litt ekstra stolt av den lille kroppen, som hardnakka påstår at hun kan si «Ibsens ribsbærbusker og andre buskevekster»?.

Me and my iPhone

Jeg og gubben er to gamle fossiler som ikke eier et nettbrett. Faktisk føler jeg meg like «i tiden» som grorudpalmen og oransje vegger i stua på grunn av det. For i dag har jo majoriteten av befolkningen et nettbrett. Alvidas oldemor har nettbrett, men mor og far… Nei du vi har liksom ikke kommet så langt vi. Heldigvis er vi hakket over å kommunisere med omverdenen med runer på veggene eller brevduer, for vi har jo hver vår iPhone. Alle tre.

Iphone2

Alvida var så heldig å få pappas iPhone da den gikk av med pensjon, og helt på egen hånd har hun funnet favorittappene sine. Nå kan hun ta seg en pause mens hun «leker med Fantorangen», og den pausen kan hun finne for godt å ta hvor som helst.

Iphone1

Endelig kan jeg slippe å finne telefonen min innsausa med klissete fingeravtrykk og bitemerker. En gang i blant finner jeg den under sofaen, midlertidig blokkert fordi hun harforsøkt å knekke koden min, men for det meste holder hun seg til sin egen. Nå tror jeg vi må innføre «iPhone-tid», før hun blir den som lærer mamman sin hvordan smarttelefonen fungerer.

Hvor lenge av gangen er det greit for småtassene å leke med telefoner/nettbrett egentlig? Har du en formening?

«Nei» – Alvida er 1 år og 9 måneder

Et av ordene Alvida lærte seg tidlig var «nei», og nå som hun har blitt 1 år og 9 måneder blir det ordet brukt flittig! Den berømte trassalderen har for alvor inntatt casa Babyboble, og det er svært lite mor og far kan gjøre med saken. Alvida har funnet ut at hun kan slå seg vrang, at hun er råsterk om hun bruker sinnet til sin fordel og at en gang i blant vil hun vinne diskusjonen om hun bare står på sitt lenge nok. For noen kamper lar vi henne vinne!

Denne uken har det blitt høylydt rabalder på parkeringsplassen utenfor barnehagen, fordi den ufattelige teite mamman hennes insisterer på å kjøre hjem, når hun helst vil campe på lekeplassen innenfor gjerdet. Hun vil svinge seg frem og tilbake i huskestativet, klatre i apparatene og skli ned de lengste skliene. Hun vil jo ikke hjem, det må jeg vel forstå.

Barnehagebaby2
Så da blir det litt lek og moro før jeg prøver å lokke med at vi skal hjem å lage middag. Hun kan få klatre opp i bilstolen sin selv om hun vil, hun kan til og med få rosiner når hun kommer hjem. Hun biter ikke helt på den altså, noe som fører til basketak av en annen verden mens jeg prøver å feste en illsint veps i bilstolen. Hun spenner seg som en gitarstreng og blir stiv som en stokk. Hun vrir seg, hun skriker, hun jamrer og hun freser. Noen minutter senere sitter jeg i førersetet på bilen og er like svett som etter en effektiv time på spinningsykkelen.

Hun ser morskt på meg i sladrespeilet mens jeg prøver å stille spørsmål som om hun gikk tur med barna i barnehagen i dag. Det koker i topplokket hennes og det er tydelig at jeg stiller som kandidat i «årets dummeste mamma»-konkurranse. Så kjører vi forbi en buss og pekefingeren rettes mot den i det ordet «biss» kommer ut av munnen hennes. Da hopper jeg inn som en gal kanin og synger «hjulene på bussen» hele veien hjem. Og hun synger med. Ut av det blå er jeg verdens beste mamma igjen. Jeg får en stor kos når jeg løfter henne ut av bilstolen, hun kysser meg på kinnet og skravler mykt inn i øret mitt. Krigen er over. For nå i hvert fall. Men den vil blusse opp igjen, gang på gang, i mange år. Så lenge jeg bare får de myke klemmene og kyssene mellom slagene er jeg fornøyd jeg.

Alvida19måneder1

For selv om både hun og jeg kan være skikkelige troll nå og da, er hun verdens herligste skatt, og dagen byr alltid på mer kos og klem enn sure miner.

Ventetiden er snart over

Babyboble har en samarbeidsavtale med Netflix.

I morgen er dagen folkens! Netflix lanserer sesong 3 av Orange is the new black, og jeg og gubben sitter i hver vår grop i sofaen og gleder oss. Jeg husker det var helt krise da sesong 2 var over, noe som skjedde så altfor fort.

OrangeIsTheNewBlak-seson3

Mens jeg venter sitter jeg og ser tilbake i arkivet fra i fjor, da vi kledde Alvida i en oransje fengselsdrakt. Så utrolig liten hun var da. Hun hadde akkurat begynt å stå oppreist så lenge hun holdt seg fast i bordet. Babyhåret var tynt og hun hadde slitt av lokkene i bakhodet. Haha.

OISTNB_Alvida4 OISTNB_Alvida3

I dag har hun rakett i rompa og løper sikksakk mellom foreldrene sine mens hun synger «Bæ bæ lille lam».

Men tilbake til temaet. I morgen er dagen, og vi skal benke oss ned med popcorn på fanget og forsvinne inn i Pipers hverdag bak lås og slå.

Gleder meg!

Alvidas splitter nye regntøy

Sponset produkt

Regn er en ganske kjent værtilstand her på vestlandet, og ofte rekker det ikke å bli tørt ute før det kommer en ny byge. Men vi kan jo ikke bare sitte inne og bygge lego av den grunn. Alvida vil aller helst være ute hele tiden og hun er som de fleste andre barn, tiltrukket av vann. En vanndamm er ikke bare en vanndamm. Den er der for å hoppe i, løpe i og sitte i. Hun er en svamp den jenta, så vanntette klær er en favoritt her i huset.

Nordbjørn7

Nylig fikk Alvida et nytt regnsett med bukse og jakke fra Nordbjørn. Hun var i ekstase der hun satt på gulvet og prøvde å kle på seg, så da bar det til lekeplassen for å bruke opp litt energi i det superfine regnsettet.

Nordbjørn1 Nordbjørn2  Nordbjørn4 Nordbjørn5
Det jeg syns er så supert med dette settet er at det bare er å spyle av etter lek, så er den gullende ren. Den har knapper på hver side av buksa for å stramme inn, selene er enkle å regulere uten av jenta mister tålmodigheten og fargene gjør at vi ser henne godt mens hun utfordrer skjebnen i lekestativet for de store barna. For hvem var Alvida på lekeplassen? Jo, hun var den fargeklatten ❤

Nordbjørn3

Regntøyet er fra Jollyroom.no (direktelink her), og akkurat nå er den til og med på tilbud!

Vår 17. mai

Hei alle sammen. Håper dere har hatt en super nasjonaldag. Det har i hvert fall vi. Vi var så heldige å få Alvidas bestefar på et snarbesøk, da han fant ut at en liten kjøretur gjerne kunne ta han fra Oslo til Ålesund. Og slik begynte vår 17. mai-feiring, gående bortover veien mens Alvida veivet med flagget.

17mai2015-1

17mai2015-2
Dagen feiret vi hos Alvidas oldemor og oldefar. Vi vinket ivrig til toget som gikk forbi, spiste oss halvt i hjel på kake og noen av oss plyndret hagen. Blomster har blitt en liten besettelse for familiens yngste, som stadig vekk kom drassende med noe nytt fra oldemors hage.

17mai2015-3

17mai2015-4
Dagen var veldig spennende for den lille solstrålen vår, noe som  gikk hardt utover søvnen. For aller første gang var hun våken fra morgen til kveld, så da ettermiddagen kom var hun utslitt stakkar. Nå sover hun som en stein under dynen sin og drømmer sikkert om flagg, kaker og blomster.

Hvordan har din 17. mai vært?